Arstun Vandrerhjem

Selskapslokaler på Sørumsand











 

Historien til Meierigaarden

Fra Sørum bygdebok bd 1 s 335


Sørum Meieri startet sin virksomhet høsten 1885 og var den første noe større bedriften i Lørenfallet. Så mange personer var ikke sysselsatt på meieriet – til å begynne med en bestyrer, ei meierske og en maskinist. Fra den første tida var det også butikk i meieribygningen, som også sysselsatte noen personer. Men om ikke så mange personer arbeidet i meieribygningen, betydde meieriet mye for næringslivet i bygda. Det var et betydelig framsteg for jordbruket i bygda at bøndene kunne få omsatt et av sine viktigste produkter, mjølk, lokalt. Sørum Meieri satte seinere i gang både mølledrift og sagbruk på tomter like ved meieriet. I en del tiår på 1900-tallet var det et lite sentrum for landbruksbasert industri midt i Lørenfallet. Nå står meieribygningen i rød murstein som det eldste huset i Lørenfallet, ferdigbygd i 1885, som et minne fra den tida da bygdas primærnæringer kunne gi arbeidsplasser også i foredlingsbedrifter. Fortsatt er det næringsdrift i den gamle meieribygningen, men nå med foredling av primærnæringenes produkter for direkte servering til gjester i de fine kro- og forsamlingslokalene som er innredet i meierilokalene.


Fra Sørum bygdebok bd 1 s 354-358


Sørum Meieri



Da Sørum Meieri tok i mot den første mjølka i november 1885, var dette første organiserte bedrift dannet i Sørum. Det var i tiåra før dannet flere meierier på Romerike, så det var klart at ei viktig jordbruksbygd som Sørum også måtte få sitt meieri. Meieriet tok i mot mjølk for videresalg og for foredling til smør og ost. Litt ble omsatt lokalt, men det meste ble solgt til de større markedene i Lillestrøm og Oslo.


Sørum Meieri ble først organisert som et andelslag med navnet Sørum meieribolag.


Fra 1887 ble meieriet organisert som et såkalt uansvarlig aksjeselskap. De første 64 aksjeeierne hadde til sammen 451 aksjebrev. Alle disse aksjeeierne bodde på garder i Vesterskaun, Vølneberg-kretsen, rundt Lørenfallet og på Sørumssletta. De hadde fra to til tjue aksjer. Det var også disse som leverte mjølk. Etter hvert kom flere både aksjeeiere og leverandører til.


Meieribygningen ble bygd med murstein i første etasje. Dette ble ansett som atskillig bedre egnet for slike bygg enn tømmer. Tømmer trengtes likevel til annen etasje, og dette og andre byggematerialer, samt en del annet arbeid ble satt bort til andelsinnehaverne. Hver enkelt måtte arbeide i forhold til antall andeler. Bygget ble påbegynt våren 1885 og stod altså ferdig for mjølkemottak i november samme året. Meieribygningen rommet foruten sjølve meieriet også butikklokaler i den søndre enden, og to leiligheter samt meierisal oppe.


Leverandørene kjørte mjølka fra gardene til meieriet hver morgen og kveld. Ei tid var det likevel slik at leverandører som bodde mer enn 3,5 km fra meieriet, kunne levere bare én gang om dagen, om morgenen. På 1900-tallet ble mjølka kjørt til meieriet både morgen og kveld, bortsett fra på søndag. Mjølka og andre produkter ble kjørt fra Lørenfallet til Frogner stasjon. Dette var pliktarbeid fordelt på andels- og seinere aksjeeierne. Fra 1897 kunne mjølka også fraktes til Blaker stasjon, om det passet med togtidene.


Fra første tid var det butikk i meieriet. Dette var en landhandel med det breie varespektret slike butikker hadde. Svend A. Svendsen, som hadde forpaktet Sørum Meieri noen måneder i startfasen, dreiv denne butikken til 1903. Han ga opp meieridrifta etter få måneders drift fordi det var problemer med avsetningen av produktene.


Etter det første forsøket på å forpakte bort meieriet, oppga styret det og ansatte egen bestyrer. Styrerne ved meieriet var: Ole Aasgaard 1886—1895, M. Lund 1895—1898, Christian Barkenæs 1898—1904, Ulsten 1904—1909, Ragnvald Aaeng 1909—1911, Peter Martin Hoff 1911—1918, Karl Th. Hexeberg 1918—1944, Sverre Bøe 1944—1974. De fleste bodde med familiene sine i den ene leiligheten. Hexeberg kjøpte eiendommen Holsenga og flyttet dit mens han fortsatt var meieribestyrer.



Butikken ble leid bort. Etter Svendsen kom kjøpmann Holm, som før 1910 overlot butikken til Ole E. Wølner. Han dreiv her til 1927, da Johan Nøvik overtok og etter hans død i 1942 Lena Nøvik, som dreiv meieributikken til 1947. Da besluttet Sørum Meieri å overta drifta for egen regning fra 1. januar 1948, dannet Sørum Meieris Handel A/L og tilsatte Olaf Furulund som butikkbestyrer. I 1957 flyttet butikken ut av meieribygningen og inn i en etter den tida moderne forretningsgård på tomt ved sida av meieriet. Furulund var bestyrer til 1972 da butikken ble solgt til Kjell Skjønhaug, og fortsatte også som bestyrer de tre åra han dreiv. I 1975 kjøpte Øivind Dahl denne butikken. Gården fra 1957 skal nå rives i forbindelse med nybygg av butikken i Lørenfallet, en butikk som har aner bakover til 1885.


Fra et landhandleri rundt 1950 – Sørum Meieris Handel A/L


Kristine Goplen arbeidet i meieributikken i vel et år fra 1951. Fra en artikkel i Blaker og Sørum Historielags medlemsblad 5/1998 sakses:


”Åpningstiden var fra klokka 08.00 til 17.00, lørdag gikk vi hjem når melkekjørerne kom, seint på ettermiddagen. Til helgen var det mange som bestilte varer pr. telefon, og det var disse varene vi sendte med dem som kjørte melka. Melkekjørerne var også som regel de første som kom for å handle om morgenen. Jeg husker de kjøpte tobakk; Tidemand rød og gul mix, snus og skråtobakk; "grønn snus" og "blå snus". Prisen var en krone pr. eske.


På vinterstid fyrte vi i en svartovn som stod midt i lokalet. Butikklokalet var delt i to. I den største delen var det en lang disk, kolonialen. I den andre delen var det en mindre disk og mange hyller for manufaktur og skotøy. Nederst lå gummistøvlene. Disken i manufakturen hadde glass over de øverste skuffene. Der lå det utstilt perlekjeder og annen pynt. Midt i lokalet var det hyller for kjøkkenutstyr o.l. Vi solgte også skrivemateriell. Medisiner på resept solgte vi ikke, slike varer ble utlevert på telefonsentralen, men butikken førte reseptfrie apotekervarer.


Kaffe var en viktig kolonialvare. Den ble ikke solgt i vakuumpakkede poser ferdig malt som i dag. Vi hadde hele brente kaffebønner som ble malt i butikken etter kundens ønske. Kaffekverna var rød og hang nederst i lokalet. Vi veide kaffebønnen, tømte dem i beholderen og festet kaffeposen. Så stilte vi kverna inn på bestilt kvalitet, fin- eller grovmalt, og så surret og gikk kverna en stund. På lørdager var etterspørselen så stor at kapasiteten ble for liten.


Vi hadde også et lite rom som vi kalte kjøttavdelingen. Her var det også en disk med en maskin for skjæring av kjøttpålegg, et stort kjøleskap og ei kjøtthakke. Det var bestyreren selv som stod for kverning av karbonadedeig og kjøttdeig. I slaktetida før jul kom folk med hakkemat. Da ble Hans Nilsen, også kjent som søndagsskolelærer, innleid som ekstrahjelp for hakkearbeidet. Jeg husker at gulvet ble ganske glatt etter hvert, og da gjaldt det å holde seg fast for å nå fram til kjøttdisken.

       …

Mjøl, gryn, kaffe o.l. veide vi ved disken på vekter med lodd. Sekker og esker med varer ble båret inn fra lagrene etter hvert som skuffene i disken ble tomme. I kjelleren var det lager av øl, mineralvann, hermetikk og sirupsfat. Det ble mange turer ut til kjellerlemmen og ned i den trange og lave kjelleren.


Vi solgte også hestesko, redskaper og malervarer. Zinkhvitt og fargepulver veide vi opp i papirposer for hånd. Olje til "innendørs" og "utendørs" maling målte vi opp i spann. Parafin tappet vi på kanner eller flasker fra fat. Salmiakk og lut kom også på store fat, så det var bare å holde seg for nesa og tappe i vei. Vi solgte også vindusglass. Når det ikke var "karer" til stede som kunne skjære glass, måtte jeg selv ta diamanten og skjære glass etter oppgitte mål.


Saltsekkene var lagret på meieriets lager, og på rampen utenfor bakdøra stod sildetønna. Fiskebilen kom hver tirsdag. Da møtte folk opp for å handle. I butikken hadde vi også bestillingslister fra enkelte kunder til fiskebilen. Han som kjørte fiskebilen het Halsan og kom fra Jessheim. Jeg husker hvordan han med pulsvanter grov fisken fram mellom isbitene i fiskekassene og slo floke innimellom for å holde varmen.”



Meieriet gjennomgikk stadige forbedringer og moderniseringer. Noe av det første som måtte ordnes, var vannforsyning. Først laget de en avtale med naboen kjøpmann Petter Kristiansen, om å få benytte ei ile på hans eiendom. Men denne var for liten, og det ble gravd en dam litt høgere opp, ved det som nå heter Damvegen. Der ble noe seinere gravd en dam til, noe større enn den første. Denne ble også brukt til isskjæring for å skaffe is til kjøling av mjølka. Før denne dammen ble gravd, ble det kjørt is fra Hellesjøtjernet, der mange skar is til eget bruk. Aller først hadde det blitt kjørt is fra Borgen Meieri i Ullensaker, framkjørt som pliktarbeid. Alt i 1886 hadde det blitt bygd ishus ved meieriet til lagring av isblokkene. Da ble også bygd kull- og vedskur.


I 1904 ble det bygd nytt maskinhus og ysterom som tilbygg til meieriet, og nytt, tidsmessig maskineri innkjøpt. Elektrisitet ble lagt inn i 1914, og to år deretter ble et moderne fryseri installert, som et av de første meierifryserier i landet. Beretningene vitner om at gammalt utstyr etter hvert ble utskiftet, og det konstateres at i 1940 var Sørum Meieri en bedrift med tidsmessig utstyr og stor kapasitet. Mjølketransport med hest til jernbanestasjonene hadde i mellomkrigstida blitt erstattet av lastebiltransport til Oslo. I 1948 gikk en over til tanktransport av mjølka, etter at meieriet året før hadde kjøpt tankbil.


Alle de tekniske forbedringene gjennom tidene fyller mange sider i meieriets historie. Men der er også vektlagt den betydningen meieriet hadde for bedret fjøsstell og landbruk generelt. Det ble alt i 1895 innført ei ordning med inspeksjon av fjøs. Litt etter ble det opprettet kontrollforeninger, som hadde til formål å øke mjølkemengda og mjølkas kvalitet. Disse foreningene var først drevet grendevis og av bøndene sjøl, men ble fra 1949 drevet av meieriene i Sørum og nabobygdene i fellesskap. Opprettelsen av meieriet førte også indirekte til opprettelsen av innkjøpslag for bøndene. I 1949 ble de to av innkjøpslaga i Sørum Meieris leverandørområde, Vølner og Norum Innkjøpslag overført til meieriet med navnet Sørum Meieris Innkjøpslag. Opprettelsen av meieriet førte direkte eller indirekte til flere lag og tiltak som lettet moderniseringsprosessen i landbruket.


Sørum Meieri organiserte etter hvert omsetning og foredling av flere landbruksprodukter. I 1916 fikk meieriet i gang mølledrift i en bygning på andre sida av Haldenvegen. Sørums-bøndene hadde fått lange mølleveger etter at de lokale møllene hadde oppgitt drifta. Den siste mølla øst i Sørum lå ved Neslerud. Denne mølla brant i år 1900. Etter det måtte alle dra utabygds for å få malt kornet. Mange dro til Kauserud mølle øst i Ullensaker, som lå nærmest, men mange dro mye lenger. Det var derfor til stor hjelp at det nå kom i gang mølledrift i Sørum.


Mølla ble drevet elektrisk. Det var planlagt å bruke spillkraft fra meieriet. Men det ble raskt klart at dette var for lite, og det måtte abonneres på mye mer kraft. Det ble etter hvert foretatt stadige utvidelser og forbedringer. I 1929 ble det bygd til et to-etasjes lagerbygg. I 1936 ble det innkjøpt et kornrenseapparat, som ga muligheter til rensing av såkorn. To år deretter ble det anskaffet ny spiss- og skollemaskin, som kunne brukes som rense- og grynkvern. Forbedringene varte helt det ble bestemt å flytte mølla. Det var planer om større utvidelser på tomta der mølla lå, men dette ble frarådet på grunn av grunnforholdene her. Sørum Meieri kjøpte derfor ny tomt ved hovedvegen på andre sida av Nordlibrua. Der ble ny mølle oppført i 1950-51. Denne mølla er nå eneste bedrift i Sørum som tar i mot det lokale landbrukets produkter. Den er utbedret og utbygd flere ganger, bl.a. i 1977 med nytt mottak og fire nye celler. Den er også utbygd flere ganger seinere. Felleskjøpet Øst Vest har overtatt mølla.


Møllere ved Sørum Meieris mølle var Olaf Halvorsen til 1919, Hermann Hansen 1919—1920, Adolf Aannerud 1920—1947, Gulbrand Løhren fra 1947 til etter 1960, seinere Rolf Einarsen og Eivind Bakke.


Fra 1926 dreiv Sørum Mølle også ei sag på tomta bak meiereit mot Egnervegen, der det har vært en sportsplass. Saga var først og fremst beregnet på skur for bøndene. I de første åra ble det skåret mest om natta for å bruke elektrisk strøm på ei tid av døgnet da meieriet ikke trengte krafta. Saga kunne også bli leid ut til salgskur. Virksomheten varierte mye fra år til år, med størst aktivitet i 1940-åra. Saga var i drift til rundt 1970. I 1975 ble sagtomta solgt til Sørum kommune. Det ble anlagt en idrettsplass her.


Sagdrifta opphørte dels som en følge av at en hadde begynt å drøfte mulig sammenslåing av Sørum Meieri med andre meierier. Sist i 1960-åra begynte mjølkeprodusenter å installere gardstanker og å levere mjølka med tankbil direkte til Fellesmeieriet. Antall leverandører ved Sørum Meieri sank, også fordi flere sluttet med kuer. Nedleggelse av meieriet ble debattert på flere årsmøter, og det er klart at avvikling av en så sentral bedrift satte både følelser og økonomiske vurderinger i spenn. Det ble opprettet et nytt andelslag kalt Sørum Mølle & Kornsilo, som stod for avviklinga av meieridrifta. Fra 1. januar 1974 ble Sørum Meieri nedlagt, og andelslaget var fusjonert inn i Romerike Meieri AL. Dermed var det slutt på en av de tradisjonsrike bedriftene og næringene i Lørenfallet.


Fra 1974 bestod bare mølla av de tre viktige aktivitetene som Sørum Meieri hadde drevet. Men meieriets bygninger midt i Lørenfallet står fortsatt. Meieribygningen står relativt uendret utvendig. Fra 1977 drives kro og selskapslokaler her. Den gamle møllebygningen ble i 1951 solgt og ble seinere lenge brukt til konfeksjonsfabrikk. Det ble også innredet boliger i huset, og fortsatt er det flere boligenheter der.


....


Takk til Jan Erik Horgen som har skrevet bygdeboka og som har sendt oss denne informasjonen om Meierigaarden.

Vi oppfordrer deg som interessert i Sørums lokalhistorie å kjøpe dette fantastiske verket skrevet av Jan Erik Horgen.